«Kroppen er ekte men hva vi tenker om den er fiksjon»
October 24, 2024
En prat med PODIUM-aktuelle Louis Schou-Hansen om alt fra falske tårer til paternalistisk eierskap.
Tekst: Eli Tenga
Med utstillingen TRAGEDY hos Podium og et residency hos PRAXIS Oslo, så har Louis Schou-Hansen virkelig satt et preg på huset denne oktober måned. Etter et tilfeldig møte og en delt sigarett i Humla bakgården, har vi opprettholdt en dialog som endte med et relativt omfattende intervju.
I intervjuet snakker Louis først om det aktuelle arbeidet han har gjort her på huset. Etter hvert utbroderer han om veien hans til der kunsten hans er, hvor han trekker inspirasjon fra og hans tanker om hva Hausmania har å si for kunstnere som han. Med motiver som vestlig skjørhet, tvungen assimilering og tendensen til institusjonell begrensende rovdrift ovenfor avant-garde kunstnere.
For et par uker siden hadde du åpning på utstillingen TRAGEDY hos PODIUM - hvordan føler du deg nå som vernissasjen er sluttført?
- Jeg føler meg bra, har I alle fall ikke ramt et antiklimaks enda og åpningen var intens men gøy. Det er første gang jeg produserer et fullendt verk for et utstillings format, så det er et annerledes publikumsfokus å navigere i, i motsetning til teater eller mer tradisjonelle performance-format, der en ofte arbeider med en type ‘begynnelse-til-slutt’ dramaturgi og der nerver, adrenalin og slikt er mer konsentrert innenfor en kortere tidsramme på et vis.
Kan du fortelle oss litt om TRAGEDY - hvordan oppsto ideen, hvordan var prosessen og hvordan føler du deg nå som prosessen er avsluttet?
- For en stund siden ble jeg lettere besatt av et sitat fra den avdøde rumenske kunstneren og teoretikeren, Alina Popa «Kroppen er ekte men hva vi tenker om den er fiksjon» (red.anm.: oversatt fra engelsk). I sitatet refererer Popa til den vestlige verdens konseptualisering av menneskelig subjektivitet og hvordan det å bli et subjekt, fra dette perspektivet, essensielt defineres som materie som har klart å separere seg selv totalt fra naturen via diverse kulturelle fiksjoner opp gjennom historien. Av en eller annen grunn, begynte jeg å flette sammen denne prosessen av de-naturalisering av subjektet med historien til det tragiske teater. Dette fikk etter hvert vestens konstruksjon av mennesket som et subjekt til å fremstå som en form for ultimativ tragedie. En rar form for tragedie som tilsynelatende driver og looper seg selv inn i en form for selv-destruktiv evighet, fanget i en mareritt-liknende tilstand uten progresjon eller endring.
Basert på dette, oppsto idéen om et mørkt rom drapert i tunge svarte tekstiler som en simulasjon av et mareritts-aktig landskap. I tillegg, refererer disse tekstilene til den klassiske scenografien fra det tidlige moderne tragiske teater og draperinger fra barokken, da dette er perioden vi finner mye grunnlag for den subjektivitets-forståelse vi identifiserer oss med i dag. Jeg visste også relativt tidlig at jeg ville ha to kropper i rommet. Da jeg begynte å jobbe med utøverne, Elise og Thjerza, brukte vi derfor mye tid på å undersøke forskjellige kulturelle bilder, kroppsliggjorte materialer og symboler fra den vestlige kanon, som på ulik vis har vært signifikante for måten subjektivitet arter seg i dag. Dette var med hensikt på å bygge et kaoshistorisk arkiv av fysiske materialer som Elise og Thjerza da navigerer i utstillingen, som en uendelig loop uten kronologi eller linearitet – de sitter liksom fast og kjører rundt i de samme bilder igjen og igjen. På denne måten skildres de to karakterene som kropper overveldet av sine egne konstruerte fiksjoner og som har skjønt at de er fanget i sin egen dritt-kultur uten rømningsveier.
Etter hvert i prosessen, imens vi forsøkte å bearbeide disse materialene, la vi til et lag der de konstant gråter, men en type kunstig grining. Ingenting av det de gjør eller føler i utstillingen forsøker å fremstå som ekte, alt er simulasjoner som konstant balanserer på grensen mellom det tragiske og det komiske. Fra det perspektiv kjennes verket ganske patetisk ut - en følelse der nokk også springer ut ifra at det ofte er vanskelig å engasjere seg i vestens historiske kanon uten å konstant bli konfrontert med selv-ynk og jamring.
Jeg er selv relativt utenforstående til den eksperimentelle, kontemporære scenen - kan du fortelle litt om hvordan du kom inn i det og måten dette feltet av kunst kan kobles til din Persona?
- Jeg kommer ikke fra en spesielt kunstnerisk familie og vokste opp ute på landet der jeg brukte mye tid på å trene min kanin og turn, med en drøm om å ende opp i et sirkus et sted. Senere, rett før tenårene, så jeg et talentshow på dansk TV der en fyr danset kroppsmalt som Gollum fra Lord of the Rings. Dette ble da min nye drøm og selvom jeg hadde lite peiling på hva dette egentlig betydde, endte jeg opp med et stipend til å dra på ballettskole. Jeg følte meg totalt malplasert i det miljø og ble kastet ut av skolen noen måneder senere. Etterpå begynte jeg med samtidsdans som, lang historie kort, gjorde at jeg endte opp i Oslo.
Over flere år har jeg beveget meg mer og mer mellom ulike felt, spesielt danse- og billedkunstfeltet, da jeg tenderer mot å fort bli rastløs og trenge ny stimuli. Dette har også skjedd da jeg lenge har vært interessert i å forme en praksis som er vanskelig å definere innenfor et spesifikt kunstnerisk domene, da det føles som en potent måte å unngå at institusjoner kommer til å føle en form for eierskap over arbeidet jeg produserer. Samtidig ser jeg det også som en form for opposisjon til den historisk ønskelige måten å fabrikkere kunstnere på, der systemet helt klart begjærer kunstneren som er enkel å plassere i en clean kontekst. Det gjør de ganske enkelt lettere å markedsføre og selge som en slags små, tokeniserte enheter med noen trendy buzzwords i bioen deres. I don’t know, der er noe med å jobbe på en veldig linear måte og låse seg fast til et spesifikt felt som ikke tenner meg i det hele tatt.
Du hadde ikke bare et engasjement hos PODIUM, men også med en annen del av Hausmania, PRAXIS…kan arbeidet der sidestilles TRAGEDY eller er det et helt eget arbeid?
- Da jeg fikk invitasjonen fra PRAXIS la jeg ikke to og to sammen og skjønte ikke at datoene ville kollidere med showet på PODIUM. Men jo, det ga selvsagt mening å binde disse engasjementer sammen, så vi endte opp med å gjennomføre noen av PRAXIS timene nede i installasjonen der vi jobbet med materialer fra TRAGEDY.
Hva var ditt førsteinntrykk av Hausmania?
- Jeg har kjent til Hausmania mer eller mindre siden jeg første gang kom til Oslo som etter hvert er ti år siden (av og på). Jeg har ikke så mye innsikt i hvordan Hausmania driftes som en større organisasjon, men jeg elsker ideen om Hausmanias eksistens som et porøst kulturhus, siden de fleste av denne slags strukturer har blitt utslettet i Oslo. I dag bruker jeg huset til mange forskjellige ting – det er definitivt stedet jeg helst drar på fest i Oslo (noe jeg sjeldent gjør for tida). Jeg elsker også å stikke innom for å låne toalettet, henge ut i bakgården eller stikke på events og åpninger på PODIUM. Dessverre, er Hausmania en av de ekstremt få arenaer tilbake i Oslo som har klart å eksistere et sted mellom å være en institusjon og anti-institusjon, og i tilfelle at kommunen skulle klare å stenge huset ned, er det nok slutten på den siste biten av anarkistisk kulturarv i byen. Noe som naturligvis ville vært katastrofalt.
Siden du har hatt begge disse engasjementene på huset, så har du jo som du nevnt fått hengt her litt. Hvordan har det vært å jobbe her som kunstner?
- Det er veldig sjeldent at du får den luksusen å jobbe på en plass som bokstavelig talt gir deg en nøkkel og sier at du kan gjøre hva du vil. Ideelt sett, mener jeg at dette er sånn alle kunst-relaterte institusjoner burde operere. Så ja, Hausmania er det nærmeste man kommer en voksen lekeplass her i byen, noe som gjør arbeidet lystbetont. Selvfølgelig sliter Hausmania veldig med resurser og det medfører visse utfordringer. Du må være interessert i å jobbe mye mer uavhengig enn du for eksempel må i en «større» institusjon med et stort teknisk team, økonomisk apparat, osv. Fra det perspektivet skjønner jeg også at Hausmania ikke er for alle, noe jeg mener er bra, siden mange andre arenaer i Norge bukker under for det politiske press om å må være et “et sted for alle” – som jeg mener er en form for assimilerende, pseudo-utopisk tankegang som ikke gjør mye godt for noen (annet enn for investorene).
For noen som ikke kan masse om din kunstneriske verden – kan du gi oss et par ord eller setninger om stemningene, følelsene, temaene og motivene som driver praksisen din?
- De seneste årene har jeg vært opptatt av historie, ikke så mye som et arkivarbeid men mer konseptualisering av historie fra et vestlig perspektiv. Kanskje mer spesifikt opposisjons- og dissident historie. Begjær, sex og fiksjon har også vært gjennomgående emner i mye av mitt arbeid og i Tragedy, falske tårer. (red.anm.: konseptuelt).
Som jeg tidligere har nevnt, opplever jeg at min praksis finner mye av sin fremdrift i friksjonen der oppstår ved å bevege seg mellom ulike felt, roller og kontekster. I perioder er jeg mest interessert i å produsere mitt eget arbeid og i andre er jeg mer interessert i å bygge plattformer som kan fasilitere for andres arbeid. Jeg føler meg ofte provosert når jeg må gi en konsis definisjon på hvordan praksisen min utarter seg og selv om jeg absolutt ville betegnet meg selv som en som trenger struktur og kontroll, så elsker jeg også porøsitet og jeg har mye svakhet for kaos.
